Vil du øremerke skatten din til fred?

NY TID har beregnet at fredsorganisasjoner kunne fått 100 millioner overført ved en slik ordning. Når en regjering kan respektere borgernes rett til å nekte å delta direkte i krig, bør Staten også kunne innvilge borgerens rett til å nekte å betale for den samme krigen, mener Fredsskattalliansen i Norge.

Les Vil du øremerke skatten din til fred?

Les også:

Fredsvalg 2017

Fredsvalg 2017

Norges Fredslags fredspolitiske evaluering av partienes parti- og prinsipprogrammer før valget 2017 er omfattende, og bygger på en rekke indikatorer knyttet til fredsvisjon, bruk av voldsmakt og fredskultur. Her kan du lese en kortfattet oppsummering av og konklusjon på evalueringen. Dersom du følger linken under kan du lese hele evalueringen.

Vår evaluering tilsier at det partiet som går til valg på det fredspolitisk sterkeste partiprogram er Miljøpartiet De Grønne. Partiets program uttrykker den klareste og mest omfattende fredsvisjon av alle partiprogram evaluert i denne gjennomgangen. Miljøpartiet er også best på fredskultur, og gjør det rimelig godt på begrensning av voldsmakt.

Sosialistisk Venstreparti kommer nest best ut av vår evaluering. SV er best av alle på nedrustning, våpenhandel og moralsk støtte til fredsbevegelsens arbeid. Det som mangler i SVs fredspolitikk er som oftest relatert til fredsundervisning og fredskultur. Her er det mye som tilsier at partiet burde ha ofret noen flere linjer i sine program.

Rødt når også opp til pall-plass i vår gjennomgang. Partiet skriver mye positivt om defensiv innretning av det militære, nødvendigheten av å heve terskelen for å gå til krig, behov for avspenning og ikkevold. Rødt utmerker seg i omtalen av retten til politisk militærnekt, og behovet for å kunne tilby militærnektere relevant fredsarbeid som alternativ til militærtjeneste.

Kristelig Folkeparti kommer også godt ut av vår evaluering. Partiet er tydelige på verdier som menneskeverd, og forankrer sin fredsvisjon dypt i det kristendemokratiske grunnfjellet. Krf er gode på frivillighet, og forbilledlige hva angår forsvaret av informasjonsstøtten og behovet for en samstemt politikk for utvikling. Krf er også gode på nedrustning, våpenhandel, folkerett og fred i utviklingspolitikken. Krfs partiprogram er vanskeligere å vurdere hva angår avspenning og defensiv innretning av det militære. Når man eksempelvis skriver at Forsvaret må være organisert slik at Norge lett kan ta del i NATO-operasjoner, at vi må bevare et godt forhold til USA og sørge for at amerikanerne tar en aktiv interesse i norsk sikkerhet og at Norge må fremdeles opptre som en pålitelig aktør innenfor NATO-samarbeidet, vurderer vi dette som noe annet enn avspenningspolitikk.

Senterpartiet skriver godt på å begrense voldsmaktens rolle i samfunnet i sitt program. Partiet uttrykker sterk kritikk av militære intervensjoner Norge har bidratt i, de ønsker økt åpenhet og debatt om norske beslutninger om å gå til krig, de vil være tilbakeholdende med å inkludere flere medlemsland i NATO og mener Norge må arbeide for økt samkvem, handel og samarbeid med Russland. Partiprogrammet har et klart forbedringspotensial hva angår fredskultur, fredsundervisning og fremme av ikkevoldelige forsvarsformer.

Venstre er gode på fredsvisjon, men som Krf er deres program heller utydelig på dette med begrensning av voldsmakt. Selv om Venstre er gode på nedrustning og våpenhandel, er ikke deres program tydelig begrensende for voldsmaktens anvendbarhet i samfunnet. Vi kan ikke se at Venstre klart tar til orde for å heve terskelen for å gå til krig. Venstre skriver at de ser stort behov for landstyrker som også kan bidra i operasjoner i utlandet, at de vil styrke prinsippet om retten til å beskytte (R2P) og at de vil styrke hæren og vårt militære samarbeid i NATO og EU. Samtidig skriver Venstre at det vil alltid være vanskelig å forutse alle konsekvensene av en militær intervensjon, og at Venstre derfor vil at man skal være restriktive med bruk av slik makt. Venstre oppleves dermed som mindre entydige enn MDG, SV, Rødt og Senterpartiet i denne delen av fredspolitikken.

Arbeiderpartiet kommer langt bedre ut av vår evaluering enn Frp og Høyre, men utgjør dessverre det nedre sjiktet i denne evalueringens rangering. Det poenget vi særlig vil berømme Ap for, er deres omtale av autonome våpen. Ap vil ta initiativ for å regulere utvikling og bruk av hel- og halvautonome våpensystemer og annen ny teknologi som kan utfordre grunnleggende prinsipper i krigens folkerett. Denne tematikken er det få andre partiprogram som tar tak i, selv om dette er svært viktig for fremtidig nedrustning og våpenkontrollarbeid. Problemet med Aps program er at det er vesentlig svakere på øvrig nedrustning, våpenindustri og våpenhandel, åpenhet om sikkerhetspolitikken, fredskultur og fredsundervisning enn vi de partiprogrammene som gjør det best i vår evaluering.

Høyre og Fremskrittspartiet er de som kommer dårligst ut i vår evaluering av partiprogrammene.Selv om Frp kommer dårligst ut av de to, er det verdt å merke seg at Frp tar til orde for at Norge bør i begrenset grad delta i internasjonale militære operasjoner i sine program. I følge Frps program har erfaringer vist at bruk av militærmakt ikke skaper forsoning, fred og stabilitet. Det er imidlertid mye annet i partiets program som trekker i motsatt retning.

Tabell 2: Oppsummert rangering av parti i evalueringens tre deler

FredsvisjonForhold til voldsmaktForhold til fredskultur
MDGSVMDG
SVRødtSV
VMDGRødt
KrfSpKrf
RødtKrfV
SpVSp
ApApAp
HFrpH
FrpHFrp

For Norges fredslag, som er en partipolitisk uavhengig aktør, legges det til grunn at fredspolitikk kan springe ut av de fleste tankesett. Fredspolitikken tilhører ikke en spesiell side av politikken, eller et spesielt livssyn. Tvert imot bør politikk for fred anses høyst relevant for alle trossamfunn og partipolitiske felleskap. Alle ideologier bør derfor bidra inn i fredspolitikken, samtidig som fredspolitikken bør kunne kommuniseres på tvers av de ideologiske leirene. Selv om alle partier selv må utvikle egen fredspolitikk, sett fra deres ideologiske utgangspunkt, bør også fredsaktivister i de forskjellige partiene utvikle samarbeid for å fremme fredspolitikk på tvers av partiene.

Vårt utgangspunkt er også at velgernes ideologi, på samme måte som deres religiøse overbevisning, i liten grad er diskutabel. Det er individets ukrenkelige rett å velge sin ideologiske tilhørighet. Samtidig gir forskjellige partier forskjellige svar på hvilke fredspolitikk man ønsker ut fra enighet om tilsvarende politiske verdier, og tilsvarende verdensanskuelse. Det er derfor interessant å vurdere hvilke partier vår evaluering tilsier at freds-velgerne bør å stemme på, ut fra tilhørighet på venstresiden, høyresiden eller sentrum av norsk politikk.I det neste vil vi derfor analysere vår programgjennomgang ut fra en høyre-sentrum-venstre tilnærming, med den fredsengasjerte velger som utgangspunkt.

En høyre-venstreakse i norsk fredspolitikk?
De to partiene som kommer klart dårligst ut av vår gjennomgang er altså Fremskrittspartiet og Høyre. Evalueringen tilsier imidlertid ikke at parti til venstre på den politiske skalaen nødvendigvis får bedre resultat. Både Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre gjør det eksempelvis bedre enn Arbeiderpartiet i vår gjennomgang. MDG, som kommer best ut, kan være vanskelig å plassere på en høyre – venstre akse i norsk politikk. Uansett er det ingen tvil om at partiet ligger godt til høyre for både SV og Rødt, som altså rangeres lavere enn MDG i vår evaluering.

Sentrumsalternativer i fredsvalget 2017
Vår gjennomgang av de klassiske sentrumspartiene i norsk politikk: Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet, gir spennende funn. Selv om evalueringen konkluderer med at partiene samlet sett rangeres fra Kristelig Folkeparti så Senterpartiet og så Venstre, ser vi at alle tre partier er best på hver sin fredspolitiske dimensjon.

Dette innebærer at om sentrumsvelgeren ønsker å gjøre et fredspolitisk valg mellom de tre, vil vår gjennomgang anbefale forskjellige parti etter hvilke av de tre fredspolitiske dimensjonene som er viktigst for sentrumsvelgerens fredsvalg. Om det som teller mest er partiets fredsvisjon bør man stemme Venstre. Om det er begrensning av voldsmaktens rolle i samfunnet som er viktigst, bør man stemme Senterpartiet. Om det er fredskultur som er viktigst, så bør sentrumsvelgerens fredsvalg gå til Kristelig Folkeparti.

Sosialistiske alternativer i fredsvalget 2017
For sosialistene er denne evalueringens overordnede rangering som følger: Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Arbeiderpartiet. Her er SV og Rødt i toppsjiktet, mens Ap er på toppen av bunnsjiktet. Når det gjelder SV og Rødt er de relativt like, selv om de utmerker seg på forskjellige deler av fredspolitikken.

Om sosialistens fredsvalg 2017 legger størst vekt på basepolitikk, våpenhandel og nedrustningspolitikk, bør stemmen gå til SV. Her er partiet mer detaljert og ofte tydeligere i sin omtale av sakene enn Rødt er. Hva angår avstandstaken til amerikansk utenrikspolitikk, forstått som vestlig imperialisme, er ingen mer tydelig enn Rødt. I de fleste av de atten fredsindikatorene vi i denne gjennomgangen har lagt til grunn for vår evaluering, er forskjellene mellom SV og Rødt relativt små.

Avstanden fra de to til Arbeiderpartiet er imidlertid betydelig. Arbeiderpartiets program berører ikke bredden av fredspolitikken slik SV og Rødt gjør, og de utmerker seg heller ikke på verken fredsvisjon, begrensning av voldsmakt eller fredskultur, slik SV og Rødt gjør.

Borgerlige alternativer i fredsvalget 2017
For liberalistiske fredsvelgere bør man velge Venstre fremfor Fremskrittspartiet, ut fra fredspolitikken i deres partiprogram. Venstres program har fredssak på radaren, oger langt bedre enn Frp sitt program på de aller fleste av de atten indikatorene som legges til grunn for vår evaluering. Det er videre bemerkelsesverdig at Høyres program ikke er bedre enn det er på fredspolitikk med et verdikonservativt utgangspunkt. Dermed fremstår også Kristelig Folkeparti som et bedre alternativ for de fleste konservative fredsvelgerne. Da Senterpartiet er det eneste ikke-sosialistiske parti som går til valg på en regjering med sosialister, holder vi dem utenfor denne borgerlige sammenstillingen.

Når krigen blir autonom

Når krigen blir autonom

Vi har de siste årene sett en utvikling i samfunnet mot et sterkere fokus på ubemannet, mer autonom, teknologi, og militær sektor er intet unntak. Mens våpensystemer med en høy grad av autonomi allerede er utviklet og deployert, mener mange at helautonome våpensystemer vil være neste naturlige skritt.

Glemte konflikter: Myanmar

Glemte konflikter: Myanmar

Det er ikke nødvendigvis gitt at Myanmar passer inn i et prosjekt om glemte konflikter. Vi valgte likevel å inkludere landet, av ulike grunner. For det første har mye av mediedekningen av landet det siste året handlet om politisk utvikling og valg. Når konflikt har vært tema, har det stort sett omhandlet den forferdelige behandlingen av Rohingya-befolkningen, og den flyktningestrømmen dette har skapt, og ikke de andre konfliktene som fortsatt raser i landet. For det andre har regjeringen, i Statsbudsjettet for 2017, definert Myanmar som et post-konfliktland. Vi mener dette er langt fra sannheten, da konflikten i flere deler av landet er, og lenge har vært, eskalerende. Med dette som bakgrunn mente vi det var gode grunner til å inkludere Myanmar i prosjektet.