Anmeldelse: Fredsnasjonen Norge av Kristoffer Egeberg

Styremedlem i Fredslaget Aslak Storaker anmelder boka Fredsnasjonen Norge av Kristoffer Egeberg, og skriver bl.a.: "Når det gjelder å være kritisk til politikernes virkelighetsbeskrivelse av krigføringen Norge driver med i utlandet, kan det finnes et interessefellesskap mellom soldatene og fredsbevegelsen".

Kristoffer Egeberg: Fredsnasjonen Norge. Kagge 2017. 719 sider.

Av Aslak Storaker

Kristoffer Egeberg har i boka Fredsnasjonen Norge skrevet historien om omleggingen av det norske Forsvaret fra et defensivt innretta invasjonsforsvar til et såkalt «innsatsforsvar» med vekt på å drive krigføring i utlandet under ledelse av USA og NATO. I tillegg til å intervjue nær sagt alle de sentrale aktørene i norsk forsvarspolitikk de siste 25 årene, har Egeberg lagt vekt på å fortelle historien fra perspektivet til soldatene i feltet. Det er altså ikke en bok skrevet fra fredsbevegelsens perspektiv, men den inneholder grundig og verdifull dokumentasjon på hvordan Norge har beveget seg til å bli en av de mest aggressivt krigførende statene i verden.

Slutten på den kalde krigen

Ved slutten av den kalde krigen hadde Forsvaret nærmere 40 000 ansatte og vernepliktige i fredstid, og kunne mobilisere opp til 350 000 soldater i krig. Etter sammenbruddet i Sovjetunionen begynte en gradvis prosess med å omlegge dette forsvaret til et mer profesjonelt militærvesen, der det blei lagt større og større vekt på å kunne stille profesjonelle soldater til krig i utlandet. Egeberg beskriver denne prosessen grundig og detaljert, stundom kanskje en smule for detaljert. Omstillingen falt sammen med at NATO vedtok nye doktriner der de ga seg selv rett til å bruke militærmakt hvor som helst også utenfor alliansens eget territorium.

Boka begynner med å skildre deltakelsen i FNs fredsbevarende styrker i Somalia i 1992, der norske soldater etter én ukes briefing blei sendt ned til en afrikansk borgerkrig i 50 varmegrader med vintertelt og skismøring i bagasjen. Via en gradvis profesjonalisering av styrkene i Afghanistan fram til at norske bombefly påtok seg en sentral rolle i krigen mot Libya i 2011, går det klart fram av boka at profesjonaliseringa av de offensive delene av krigsmaskineriet vårt militært sett har vært vellykka.

En for meg tankevekkende ting som kommer fram i boka, er vekten som blir lagt på noen strategisk plasserte enkeltmenneskers handlinger og relasjoner. Det merkeligste er fortellingen om da forsvarssjef Arne Solli utnevnte Sverre Diesen til å lede en ny forsvarsstudie i 1999. Solli hadde lenge markert seg som en kraftig motstander av regjeringas ønske om flere utenlandsoperasjoner og omlegging av Forsvaret. Diesen var derimot en radikal og ytterliggående tilhenger av innsatsforsvaret, og ville avskaffe den allmenne verneplikten. Når Solli utnevnte Diesen til å lede forsvarsstudien var det i følge Egeberg for å «tegne et skrekkscenario, og til det trengte han en som virkelig trodde på galskapen. Valget falt på den radikale obersten Sverre Diesen, som han trodde ville skremme politikerne til fornuft.» Solli ville ved hjelp av Diesen vise hva han mente var ødeleggende konsekvenser av omleggingen av Forsvaret, men politikerne endte i stedet opp med å omfavne Diesens ideer og seinere utnevne ham til forsvarssjef.

Ikke lenger en fredsnasjon

En interessant ting å merke seg er at norske politikere begynte å smykke seg med betegnelsen «fredsnasjon» samtidig med at en sendte stadig færre soldater til FN-tjeneste og stadig større militære styrker ut i USA og NATOs kriger på Balkan, i Asia og Afrika. Det går også fram at hovedmotivasjonen for å delta i NATOs utenlandskriger har vært å bevare en nær allianse med USA, og å gi norske soldater stridserfaring. «Du vil jo ikke ha et landslag i fotball som ikke har spilt en kamp og aldri har vært på trening,» sier tidligere forsvarsminister Kristin Krohn Devold i boka. «Testen på hva som kunne brukes, og hva som ikke kunne brukes, ble tatt mellom 2001 og 2005, hvor vi tok alt ut og testet det enten i Middelhavet, Afghanistan, Kosovo eller Irak.» Sverre Diesen forklarer at «Vi bør jo bidra med styrker som gjør at vi får både politisk og militær respekt hos våre allierte. Fordi vår hovedgrunn for å delta er å sørge for at alliansen vi selv er avhengig av, forblir en vital og levende organisasjon».

De seinere årene har imidlertid betegnelsen «fredsnasjon» vært stadig mindre i bruk. Ordet «fredsnasjon» forsvant ut av de rødgrønnes andre regjeringserklæring fra 2009, og tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre tar i dag avstand fra begrepet. Fra de rødgrønne overtok makten i 2005 til de ga den fra seg i 2013 sank Norges rangering som bidragsyter til FNs fredsbevarende styrker fra 58. til 72. plass, og også antallet soldater i NATOs okkupasjon av Afghanistan har blitt redusert. Det ser i dag ut til å være økende enighet om at krigføringa i utlandet har gått på bekostning av forsvarets evne til å beskytte Norge. Erna Solberg brukte hjemlige behov som begrunnelse for at Norge sendte spesialsoldater i stedet for jagerfly til å støtte USAs krigføring i Irak og Syria/Jordan.

- Vi har feilet

Fredsnasjonen skildrer de seinere års kriger først og fremst fra et militært perspektiv, men i den grad Egeberg tar stilling til krigføringen er han ganske kritisk. Om krigen mot Jugoslavia i 1999 skriver han at «Informerte kilder forteller at amerikanerne trolig allerede hadde bestemt seg for krig. På et tidlig tidspunkt i forhandlingene hadde de lovet den kosovoalbanske ledelsen at de ville bli uavhengige, noe som ville være helt uakseptabelt for serberne.» Også politikerne og offiserene som intervjues er mer sjølkritiske enn de framstår som til vanlig. Daværende sjef for Telemark bataljon, Robert Mood, forteller fra NATO-okkupasjonen av Kosovo at «virkeligheten vi møtte var en albansk befolkning med enorm trang til gjengjeldelse. Alt var snudd på hodet. De tok alle teknikker i bruk for å få hevn og fordrive den serbiske befolkningen. Målet var å få alle serbere ut av Kosovo.»

«Vi hopper rundt fra konflikt til konflikt, uten å gjøre noen av dem ferdige,» sier Knut Vollebæk som var utenriksminister under krigen mot Jugoslavia. Han fortsetter med å si at «Vi har feilet i Kosovo. Det går ikke bra i det hele tatt. Nå er det veldig få serbere igjen... Det går jo ikke bra i Bosnia heller.» Det var knapt slik den «humanitære intervensjonen» blei framstilt den gang, eller vil framstilles neste gang politikerne vedtar å sende Norge ut i krig.

Egeberg er også forbilledlig klar på at krigen mot Libya i 2011 brøyt FN-mandatet da den gikk fra å skulle håndheve en flyforbudssone for å beskytte sivile, til å styrte regimet til Muammar al-Gaddafi. Stikk i strid med påstandene om at «et samlet verdenssamfunn» sto bak krigen framhever Egeberg de sterke protestene fra Kina, Russland, Den afrikanske union og Den arabiske liga. Krigens resultater tør i dag være godt kjent, med den libyske statens totale sammenbrudd, og framveksten av menneskesmugling og slaveleire og IS- og al-Qaida-kontrollerte militser.

Et av hovedpoengene i boka er motsetningen mellom soldatenes bitre erfaringer i feltet og politikernes skjønnmalende presentasjon av situasjonen i offentligheten, særlig politikernes motvilje mot å bruke ordet «krig» for å beskrive det at norske soldater deltok i kamphandlinger der de både drepte og blei drept. Når det gjelder å være kritisk til politikernes virkelighetsbeskrivelse av krigføringen Norge driver med i utlandet, kan det finnes et interessefellesskap mellom soldatene og fredsbevegelsen. Det er i det hele tatt mye å lære av denne detaljerte gjennomgangen av de siste tiårenes omlegging av det norske forsvaret og Norges krigføring i utlandet.

Les også:

Opprop for gjeninnføring av utviklingsministerpost

Utfordringene verden står overfor må sees og løses i sammenheng. FNs bærekraftsmål har gitt oss en marsjordre og hele regjeringen har ansvar for å sikre en samstemt politikk for utvikling. 

Det er nødvendig med en utviklingspolitikk som ser ut over og tjener et større formål enn norske særinteresser. De undertegnede organisasjonene det er helt essensielt å gjeninnføre utviklingsministerposten, og støtter helhjertet opp om Venstres krav om dette.