Norske soldater til Syria

I dag arrangerer Norges Fredsråd og Norges Fredslag en markering på Eidsvolls plass mot at norske soldater skal sendes til Syria. Da kan det være nyttig med en oppsummering av hvorfor et slikt militært engasjement kan være problematisk.

Nylig besluttet regjeringen å sende 60 norske soldater til kampen mot IS i Syria. Soldatene, som inkluderer spesialsoldater, skal bistå med trening, opplæring og operativ støtte til opprørsgrupper som kjemper mot IS, og være stasjonert i Jordan. På sikt er imidlertid hensikten at de også skal kunne delta i operasjoner inne i Syria.

De norske soldatene skal samarbeide med amerikanske, franske og engelske styrker, og være utstasjonert i minst et år.

Det er flere grunner til at et slikt engasjement kan bli problematisk.

For det første er det folkerettslige grunnlaget for engasjementet omstridt, noe selv UD innrømmer. Den uttalte intensjonen er at de norske soldatene skal bidra til det kollektive selvforsvaret av Irak, som har bedt om internasjonal støtte mot IS. Dette kan, i følge UDs jurister, gjøres fra syrisk territorium som ikke lenger kontrolleres av Assad-regimet og som benyttes av IS til angrep mot Irak. Men mange viktige juridiske problemstillinger rundt bruk av makt mot en ikke-statlig aktør som opererer fra en annen stats territorium er uavklarte. I tillegg betyr en slik tilnærming at den militære innsatsen kun kan rettes mot IS på en måte som bidrar til forsvaret av Irak, og bidrag må være i henhold til folkeretten, og dermed kreve konstant evaluering i en stadig skiftende situasjon.

Dersom det syriske regimet ikke har evne eller vilje til å bekjempe IS i disse områdene argumenterer mange jurister for at det ikke er behov for syrisk godkjenning av internasjonale intervensjoner i disse områdene. Det er imidlertid mange jurister som mener at norske soldater på syrisk territorium uten FN-mandat eller invitasjon fra Assad-regimet vil være et brudd på folkeretten, noe som vil gjøre opptrening av opprørere i Jordan lovlig, men operasjoner i Syria ulovlige.

For det andre er det foreløpig uklart hvilke grupper Norge skal støtte. De fleste av de syriske opprørsgruppene som har væpnede styrker i landet har begått svært grove overgrep mot sivilbefolkningen, og forbindelseslinjene mellom ulike grupper er uklare. Uavhengig av hvilke grupper som støttes, vil norske myndigheter trolig aldri forstå disses agenda og lojalitet fullt ut, og heller ikke ha full oversikt over hvilke allianser, med andre land og ikke-statlige aktører, de inngår i. Vi vet lite eller ingenting om hva de ulike gruppene ønsker for Syria, og vi kan dermed risikere å støtte grupper som arbeider for et utfall Norge ikke vil være komfortable med, eller grupper som i framtiden blir våre fiender. “Moderate” væpnede grupper, i vår forståelse av uttrykket, er vanskelig å finne i Syria, og det vil trolig være problematisk for Norge å samarbeide med så godt som alle disse. Dårlige utsikter til en politisk løsning vil også gjøre det vanskeligere å få sunni-grupperinger til å kjempe sammen mot IS. I tillegg er det svært vanskelig å kontrollere at gruppene vi støtter kun kjemper mot IS, som er hensikten med den norske støtten. Gruppene som støttes vil i mange tilfeller kjempe i områder de har liten tilhørighet til, og dette vil trolig påvirke deres kampvilje, respekt for lokalbefolkningen og lokale oppslutning.

For det tredje blir Norge med den planlagte militære innsatsen i praksis en part i en borgerkrig. Dersom Norge kun ønsker å støtte grupper som i større eller mindre grad reflekterer et verdigrunnlag som vi kan identifisere oss med, vil det stort sett være små og ubetydelige grupper. Mer relevante militære aktører, som Den frie syriske hæren, er parter i en borgerkrig, mot Assad-regimet, og norsk støtte vil knytte Norge direkte til denne parten. I tillegg kan de norske styrkene etter hvert bli sendt inn på syrisk territorium, og kan dermed bli direkte involvert i kampene i landet.

Det er svært vanskelig å holde borgerkrigen og kampen mot IS adskilt, og Norge kan dermed nesten automatisk trekkes inn i borgerkrigen gjennom sitt militære engasjement. Norsk deltagelse på motsatt side av Russland i en intern konflikt kan også ha negative konsekvenser for spenningsnivået våre to land imellom, spesielt dersom det skulle oppstå en situasjon med trefninger som involverer norske og russiske styrker.

For det fjerde kan det norske militære engasjementet føre til mer polariserte fronter og et høyere voldsnivå. Bedre trente opprørsgrupper vil bli flinkere til å føre krig, uten nødvendigvis å kunne omsette militære seire i sosial stabilitet. Ved å styrke noen grupper er det også fare for at Norge kan bidra til å forrykke lokale maktbalanser på en måte vi ennå ikke forstår, og som kan ha innvirkning på stabiliteten i landet og regionen i framtiden.

For det femte kan norske militære bidrag bidra til å øke faren for terrorangrep mot Norge. Dette har Forsvarsministeren også innrømmet, og terrorforskere, som Petter Nesser ved FFI, har påpekt at det er en sterk sammenheng mellom vestlige intervensjoner i muslimske land og terrorangrep i vestlige land. Forsvaret brukes dermed på en måte som kan gå på bekostning av Norges sikkerhet, i alle fall på kort sikt.

For det sjette er det et demokratisk problem å vedta norske bidrag til krig uten en grundig offentlig debatt om dette i forkant. Uten en slik diskusjon vil ikke problematiske aspekter ved et eventuelt militært bidrag belyses, og våre folkevalgte blir bedt om at Norge tilslutter seg noe de ikke vet hva er. Villedende retorikk kan også skape et feilaktig inntrykk av aktivitet langt unna frontlinjene. Beslutninger tatt under hemmelige møter viser manglende respekt for soldatene som sendes for å sette livet på spill. Når spesialstyrkene også har uttalt at de ikke ønsker å påta seg dette oppdraget er det noe vi bør ta alvorlig.

For det syvende knyttes ikke det planlagte militære engasjementet til andre virkemidler av økonomisk, sosial og politisk art, som vil være nødvendige for å endre de underliggende årsakene til situasjonen i Syria. Bruk av militær makt vil kun angripe symptomene på problemene, mens årsakene forblir ubehandlede.

I en situasjon som er så alvorlig som den vi ser i Syria i dag er det naturlig å føle av vi må gjøre noe. Men hovedmålet må være å gjøre noe som bedrer situasjonen for befolkningen i landet, ikke noe som styrker vårt forhold til vår nærmeste allierte. Og i alle fall ikke noe som kan gjøre situasjonen verre. Det er fare for at det norske engasjementet kan gjøre nettopp det.

Bilde av PRT Meymaneh - 0109, CC BY 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=9879112

Les også:

Fredslaget deltar på FNs våpenkonvensjonen CCW

Fredslaget deltar på FNs våpenkonvensjonen CCW

Convention on Conventional Weapons (CCW) Group of Governmental Experts on lethal autonomous weapons systems (LAWS) - FNs våpenkonvensjon om visse inhumane våpen er i gang i hovedkvarteret i Genève, og Fredslaget deltar ved styreleder Alexander Harang. Han er med å diskutere det tekniske rundt autonome våpen, og hvor grensen for meningsfull menneskelig kontroll skal gå.

Hør intervju direkte fra Genève i NRK Nyhetsettermiddag her: https://radio.nrk.no/serie/nyhetsettermiddag/NPUB5...

og i NRK Nyhetslunsj her: https://radio.nrk.no/serie/nyhetslunsj/NPUB4402261...

17. 11. 2017Les
Fredsvalg 2017

Fredsvalg 2017

Norges Fredslags fredspolitiske evaluering av partienes parti- og prinsipprogrammer før valget 2017 er omfattende, og bygger på en rekke indikatorer knyttet til fredsvisjon, bruk av voldsmakt og fredskultur. Her kan du lese en kortfattet oppsummering av og konklusjon på evalueringen. Dersom du følger linken under kan du lese hele evalueringen.