Evalueringen av Norges Afghanistan-engasjement

I dag la Godal-utvalget fram sin evaluering av Norges innsats i Afghanistan fra 2001 til 2014.

Utvalget fokuserte på tre mål de anså som sentrale for Norges engasjement i Afghanistan: Å styrke forholdet til USA og NATO; bidra til bekjempelse av terrorisme i Afghanistan; og innsats for statsbygging og utvikling.

Utvalget anser det første målet som oppnådd. Norge har gjennom sin deltagelse styrket forholdet til USA og bidratt til å understreke NATOs relevans.

Når det gjelder det andre målet anses det som delvis oppnådd. Evalueringen peker på at det ikke har blitt utført nye terrorangrep fra Afghanistan mot andre land, men samtidig er grupper som Al Qaida og IS til stede i landet. Utvalgets mandat var å evaluere innsatsen fram til 2014, og sikkerhetssituasjonen i landet er klart forverret siden den gang. Taliban har blitt sterkere og tatt kontroll over flere områder, og hele Helmand-provinsen kan være på vei inn i Talibans hender. Faryab, provinsen som norske styrker fikk ansvar for i 2004, var da landets roligste, mens den ti år senere var blant Afghanistans minst rolige.

Det tredje målet anses som ikke oppnådd av utvalget. Den internasjonale, og norske, innsatsen har ikke ført til et stabilt, demokratisk og velfungerende Afghanistan. Det vises til at Norge blant annet har bidratt til oppbygging og -trening av politiets beredeskapsenhet i Kabul, og har bidratt gjennom bistandsprosjekter til infrastruktur og bygging av skoler som også jenter får nyte godt av.

Svak forvaltningskapasitet bidro imidlertid til at resultatene av bistandsinnsatsen ble svakere enn de kunne blitt. I tillegg skapte en tilsynelatende uendelig strøm av bistandsmidler et bilde av en overflod av tilgjengelige ressurser, og dette har etter alt å dømme bidratt til den allerede utbredte korrupsjonen i Afghanistan. Bistandsmidler har også blitt brukt, av Norges allierte, til å kjøpe seg støtte fra lokale ledere på en måte som har støttet opp under krigsherrers posisjon. Norge har vært opptatt av å skille mellom sivil og militær innsats, men i praksis har det vært vanskelig å opprettholde dette skillet, og våre allierte har blandet sammen disse to på en måte som har vært problematisk.

Som et ledd i innsatsen for stabilisering og statsbygging ble det opprettet såkalte regionale stabiliseringslag, som skulle styrke sikkerhet, utvikling og styresett. I praksis fulgte ofte utviklingsarbeidet den militære innsatsen, og ble dermed kortsiktig framfor å legge grunnlaget for langsiktig bærekraftig utvikling. Dette, kombinert med begrenset kunnskap om lokale forhold og maktstrukturer, bidro til å undergrave målet om et Afghanistan med en sterk sentralmakt.

Det norske fredsdiplomatiet nevnes av utvalget som et positivt initiativ for å styrke oppslutningen om dialog i allierte land, til tross for at forhandlingene ikke førte fram til en fredelig løsning.

Utvalget nevner en rekke lærdommer og anbefalinger som bør ligge til grunn for framtidig norsk engasjement i konfliktområder. Maktbruk må være hjemlet i folkeretten, Stortinget bør informeres bedre om mål og midler, og Norge bør ved deltagelse søke å påvirke rammene for engasjementet i større grad. En slik tilnærming kunne for eksempel skapt større rom for forhandlede løsninger. I tillegg nevner utvalget behovet for lokalkunnskap og forståelse, viktigheten av langsiktig tekning i utviklingsarbeid, og at Norge bør fokusere på nisjeområder hvor vi har god kunnskap, som forhandlinger og dialog, framfor å påta seg ansvar for store integrerte innsatser om statsbygging.

Dette er viktige innspill i diskusjonen rundt et engasjement preget av svært urealistiske forventinger, begrenset kritisk debatt og mangelen på en overordnet strategi. Det var en overdreven tro på at innføringen av et vestlig demokratisk system kunne fikse Afghanistans problemer, og landet er nå fullstendig avhengig av bistand. Den internasjonale tilstedeværelsen bidro til å forrykke lokale maktbalanser, og dermed destabilisere deler av landet. Et viktig spørsmål er om Norge, og allierte land, gjorde vondt verre da vi gikk inn i Afghanistan. Og et annet viktig spørsmål er om Norge vil ta lærdom av kritikken som framkom i evalueringen. Den politiske motstanden mot en evaluering av bombingen av Libya tyder på at iveren etter å lære av egne feil ikke stikker veldig dypt.

Les også:

Fredslaget deltar på FNs våpenkonvensjonen CCW

Fredslaget deltar på FNs våpenkonvensjonen CCW

Convention on Conventional Weapons (CCW) Group of Governmental Experts on lethal autonomous weapons systems (LAWS) - FNs våpenkonvensjon om visse inhumane våpen er i gang i hovedkvarteret i Genève, og Fredslaget deltar ved styreleder Alexander Harang. Han er med å diskutere det tekniske rundt autonome våpen, og hvor grensen for meningsfull menneskelig kontroll skal gå.

Hør intervju direkte fra Genève i NRK Nyhetsettermiddag her: https://radio.nrk.no/serie/nyhetsettermiddag/NPUB5...

og i NRK Nyhetslunsj her: https://radio.nrk.no/serie/nyhetslunsj/NPUB4402261...

17. 11. 2017Les
Fredsvalg 2017

Fredsvalg 2017

Norges Fredslags fredspolitiske evaluering av partienes parti- og prinsipprogrammer før valget 2017 er omfattende, og bygger på en rekke indikatorer knyttet til fredsvisjon, bruk av voldsmakt og fredskultur. Her kan du lese en kortfattet oppsummering av og konklusjon på evalueringen. Dersom du følger linken under kan du lese hele evalueringen.