Nepal: Konflikt som hinder for utvikling

Jordskjelvene som nylig rammet Nepal viste tydelig hvilke negative utviklingsmessige konsekvenser en konflikt har.

Det er nesten ikke folk igjen i Kathmandu. Eller det stemmer ikke helt. Men det er merkbart at mange har reist ut av byen. 1 million, er det noen som sier, har dratt ut av landet eller ut av Kathmandu-dalen til slektninger andre steder i Nepal. Jordskjelvene som rammet landet 25. april og 12. mai, med styrke på henholdsvis 7,8 og 7,3 på Richters skala, og de flere hundre etterskjelvene, drepte opp mot 9000 mennesker, og forårsaket ødeleggelser i en størrelsesorden man ennå ikke har fullstendig oversikt over.

Det var en forventet katastrofe. Alle visste at jordskjelvet ville komme, men ingen var likevel forberedt på det. Myndigheter og bistandsorganisasjoner brukte lang tid på å komme i gang med nødhjelpsarbeidet, og de første dagene var det nepalske frivillige, mange av dem ungdom, som tok initiativ, til tross for manglende ressurser. De bar nødhjelpen på egen rygg for å nå fram til de hardest rammede områdene. Men tusenvis har ennå ikke mottatt nødhjelp, og mange kommer trolig ikke til å motta noe.

Mens organisasjoner fokuserte på koordineringsmøter, viste myndighetene at de ikke var forberedt på jordskjelvet alle har ventet på. Da politikerne endelig klarte å samle seg, handlet mye om å bygge byråkratiske vegger for å sikre at alle former for nødhjelp ble sendt ut gjennom offisielle kanaler. Og det er forståelig, men den nepalske staten burde kjenne sine begrensninger, som hittil har medført at tonnevis av nødhjelp har blitt liggende og råtne, og at sink-plater som skulle beskytte tak mot en monsun som kommer stadig nærmere er blitt holdt tilbake.

Konflikt og utvikling
I følge forskning utført av Scott Gates, Håvard Hegre, Håvard Mokleiv Nygård og Håvard Strand ved PRIO, har intern konflikt samfunnsmessige konsekvenser langt utover det som skjer på slagmarken. Ødelagt infrastruktur, internt fordrevne, flyktningestrømmer og sammenbrudd i politiske, sosiale og økonomiske institusjoner, gjør at land rammet av konflikt, spesielt borgerkrig, opplever en langt svakere utviklingsmessig framgang enn andre land.

Krig har en ødeleggende effekt på helseinstitusjoner, med den reduserte tilgangen til helsetjenester og økte eksponeringen for sykdommer dette medfører. Økt bruk av ressurser på militær oppbygging gir mindre ressurser til offentlige tjenester, inkludert helse, utdanning og sosialtjenester,

Lav sosioøkonomisk utvikling hindrer utvikling av sterke og stabile politiske institusjoner som kan forhindre konflikt, og høy arbeidsledighet gjør kostnaden ved å tilslutte seg en opprørsgruppe lavere for et individ. Dette kan føre et land inn i en ond sirkel, hvor lave sosioøkonomisk utvikling fører til voldelig konflikt, som igjen påvirkere sosioøkonomisk utvikling i negativ retning.

Nepals borgerkrig
I 1996 tok maoist-partiet Communist Party of Nepal (Maoist) opp våpnene i kamp mot en stat de anså som korrupt, undertrykkende og lite representativ. Kampen ble støttet av store deler av befolkningen, blant annet på grunn av systematisk kaste- og kjønnsdiskriminering, lav sosioøkonomisk utvikling, og store sosiale og økonomiske ulikheter.

Dessverre hadde konflikten en negativ innvirkning på de utviklingsmessige faktorene den var en reaksjon på. Infrastruktur relatert til helsevesenet ble ødelagt, transport av utstyr og medisiner ble sterkt begrenset, og helsearbeidere ble arrestert og trakassert av sikkerhetsstyrker og opprørere, noe som medførte at lokale helsestasjoner i mange områder ble stående uten bemanning i flere år. Broer og veier ble ødelagt, offentlige bygninger bombet, vannledninger kuttet, og telefontårn sabotert. Jord som tidligere hadde produsert mat ble liggende brakk, skoler og lærere ble angrepet, med de konsekvenser dette medførte for utdanning, og fraværet av offentlig ansatte og tilbud økte i mange områder. Gjennomsnittlig vekstrate i BNP gikk fra 4,9 % i 1991-2000 til 2,9 % i 2001-2006.

Fredsavtalen i 2006 stanset kampene, og inneholdt også provisjoner for å håndtere konfliktens bakenforliggende årsaker. Utvikling av en føderal statsstruktur, endring av sosioøkonomiske forhold, ansvarliggjøring av landets politiske lederskap, kamp mot alle former for diskriminering og korrupsjon, og gjennomføring av en omfattende landreform var alle tiltak som skulle bidra til et inkluderende og rettferdig Nepal.

Slik har det dessverre ikke blitt. Borgerkrigen rammet de fleste familier på en eller annen måte, og myndighetene har ennå ikke sørget for økonomisk kompensasjon til ofrene og de etterlatte. Mange av disse lever i fattigdom, rammet av økonomisk og sosial eksklusjon. Diskriminering basert på etnisitet, kaste og kjønn er fortsatt omfattende, og noen systematisk endring av sosioøkonomiske strukturer skal det godt gjøres å merke. De som ikke nøt fordelene av landets utvikling før konflikten, er de samme som faller utenfor nå. Om noe har borgerkrigens ødeleggelser gjort situasjonen vanskeligere enn den var.

Jordskjelvene
Med jordskjelvene ble dette tydelig. I noen områder ble alt ødelagt, uavhengig av eierens økonomiske status. Men det var noen av landets fattigste distrikter, som Gorkha, Rasuwa, Sindhuli, og Ramechhap, som ble hardest rammet. I Kathmandu er det de fattige områdene som kom verst ut av katastrofen. De sosiale gruppene som hadde råd til å reise ut av landet og bli værende der til situasjonen har stabilisert seg, eller bare bygge seg et nytt hus når det gamle ble tatt av skjelvet, var de samme gruppene som kunne gjøre dette før borgerkrigen. De med penger og politiske kontakter er de som får lettest tilgang til nødhjelp. Og selv i mange lett tilgjengelige områder som har mottatt store mengder nødhjelp, står fortsatt daliter, de kasteløse, uten å ha mottatt noen ting.

Et lavt antall helsepersonell, landsbyer hvor helsestasjonen har stått tom i mange år, og overfylte sykehus med mangel på utstyr og medisiner, har gjort situasjonen vanskelig å håndtere. Lav standard på huskonstruksjon, blant annet på grunn av manglende oppfølging av eksisterende reguleringer og manglende vilje og evne til å bruke ressurser på hus, gjør Nepal utsatt for skadevirkningene av et jordskjelv. Og en politisk situasjon med lite stabilitet har forhindret regjeringens arbeid med planer for kriseberedskap.

Mange av de konflikt-drivende faktorene som bidro til konflikten i 1996 har ikke endret seg nevneverdig, og de som ble mest skadelidende av jordskjelvene er de som alltid har blitt rammet hardest i Nepal.

Veien framover
Arbeidet for å gjenoppbygge Nepal må gjøres på en måte som reduserer potensielle skadevirkninger og bidrar til langsiktig fred og stabilitet. Selv om mye er gjort for å konsolidere freden i landet i løpet av de siste årene, har flere av prosessene som vil legge grunnlag for et mer stabilt og fredelig Nepal, som utformingen av en ny grunnlov og opprettelsen av en fungerende sannhets- og forsoningskommisjon, gått i vranglås. Underliggende konfliktdrivende strukturer, som store sosiale ulikheter, har ennå ikke blitt endret, og nødhjelp kan underbygge disse faktorene eller skape nye konflikter.

Regjeringen har oppfordret befolkningen til å holde tilbake kritikk for å unngå underminering av troen på myndighetene. Men det var lite som tydet på noen som helst tillit til myndighetene før jordskjelvet, og måten nødhjelpsarbeidet har blitt håndtert på har nok ikke styrket den nepalske staten i innbyggernes øyne. Manglende tillit til staten, som var en medvirkende årsak til borgerkrigen, ble forsterket av konflikten og den manglende politisk viljen til å endre grunnleggende sosiale og økonomiske strukturer etter 2006, og jordskjelvet har gjort det tydelig at disse strukturene fremdeles er intakte. Ved å ramme de gruppene og geografiske områdene som i minst grad har tjent på landets utvikling hardest, har skjelvene på flere måter styrket de allerede eksisterende sosioøkonomiske skillelinjene. Og hjelpearbeidet kan styrke de ytterligere dersom det ikke håndteres på en forsvarlig måte.

Rekonstruksjonsprosessen må designes og utføres på en måte som styrker fredsagendaen, og staten må bruke denne muligheten til å styrke sosiale bånd og bygge bro over konfliktlinjer, basert på langsiktige menneskerettslige vurderinger. Det er en fare for at ressurser som kommer inn for rekonstruksjon kan styrke politisk strid om midlene, og ulik geografisk distribusjon og politiske intervensjoner med sikte på å favorisere visse grupper risikerer å øke faren for konflikt på lokalt nivå. Dette er utfordringer Nepal må ta på alvor, for å unngå å havne i en ond sirkel hvor lavt sosioøkonomisk utviklingsnivå for visse grupper bidrar til voldelig konflikt, som igjen påvirker det sosioøkonomiske utviklingsnivået i negativ retning. 

Skrevet av Fredrik Heldal, daglig leder i Fredslaget. Heldal har bodd og jobbet i Nepal i flere år.

Les også:

Fredslaget deltar på FNs våpenkonvensjonen CCW

Fredslaget deltar på FNs våpenkonvensjonen CCW

Convention on Conventional Weapons (CCW) Group of Governmental Experts on lethal autonomous weapons systems (LAWS) - FNs våpenkonvensjon om visse inhumane våpen er i gang i hovedkvarteret i Genève, og Fredslaget deltar ved styreleder Alexander Harang. Han er med å diskutere det tekniske rundt autonome våpen, og hvor grensen for meningsfull menneskelig kontroll skal gå.

Hør intervju direkte fra Genève i NRK Nyhetsettermiddag her: https://radio.nrk.no/serie/nyhetsettermiddag/NPUB5...

og i NRK Nyhetslunsj her: https://radio.nrk.no/serie/nyhetslunsj/NPUB4402261...

17. 11. 2017Les
Fredsvalg 2017

Fredsvalg 2017

Norges Fredslags fredspolitiske evaluering av partienes parti- og prinsipprogrammer før valget 2017 er omfattende, og bygger på en rekke indikatorer knyttet til fredsvisjon, bruk av voldsmakt og fredskultur. Her kan du lese en kortfattet oppsummering av og konklusjon på evalueringen. Dersom du følger linken under kan du lese hele evalueringen.