Murens stygge bakdelTre jenter stående mellom to norske menn og en hel haug med Palestinske arbeidere, til tross for advarsler fra lokale. Modige var vi. Helt til noen tok tak i våre bakdeler og kløp til. Betlehem 06.10.2010: Dagen startet så tidlig som 03.00 da alarmen ringte og minnet meg og Marianne på den lange dagen vi hadde foran oss. Da var det bare å slenge på seg klærne og pakke sekken, for vi måtte være ute av huset klokken 03.30. Frokost kunne vi ta senere, for vi var dessuten altfor trøtte. Eller hvertfall jeg.Vår utflukt startet med at vi ikke fikk opp ytterdøra. Vi sto der og vridde og vrei, dytta og dro - til ingen nytte. Vi så oss nødt til å vekke husets eldste datter for å finne ut at det tok intet annet enn et lite “flick” på en liten – men usynlig! – lås. Vi kom oss ut til yttergrinden; en to meter høy port på toppen av trappa. Den var slått seg i vranglås den også. Imellom latter, knising og stress klatret vi over porten og hoppet ned på den andre siden. Vi følte oss litt som kriminelle på flukt. Men vi lo godt uten å tenke på virkeligheten vi kom til å se ved muren. Senere tenker jeg at hver morgen står det hundrevis av menn som ikke får opp en dør, hundrevis av menn som vil bli skutt om de klatrer over en port, og hundrevis av menn som lever i stress om å komme tidsnok på jobb for å ikke miste den. Vår taxi ventet utålmodig. Vi ankom Checkpoint 300 – ett checkpoint mellom Bethlehem og Jerusalem - klokken 04.00. Allerede da var køen lang. Å se voksne, sterke menn stå sammenklemt mellom sprinkler som kyr på vei til slakteriet var ufattelig. Enkelte hadde stått der siden klokken 02.00. De visste at porten åpnet rundt en viss tid. Men de visste også at den kunne stenges i lange perioder, eller ikke åpnes i det hele tatt før det var for sent. Derfor var det viktig å stille seg tidlig i køen. Vi vandret opp og ned på utsiden av køen. Palestinerne klemt i en tunnel av sprinkler; vi gående fritt i en annen tunnel. Den var også laget av sprinkler. Men den var tom. Den var for turister. Og kvinner og gamle menn. Men den var likevel tom. Mens vi filmet og tok bilder fikk vi slengt kommentarer mot oss; vi var turistene som hadde kommet til dyreparken. Det var ikke før jeg snakket arabisk til dem at de åpnet seg, lot seg fotografere og ivrig fortalte sine skrekkhistorier som utspant seg hver morgen. To dager før hadde en blitt skutt og drept fordi han hoppet over porten og ned til Jerusalem. Han skulle rekke jobben. Ikke alle ville snakke. Ikke alle forsto vårt formål. Tiden kom for vår gruppes tur til å stille seg i køen. Vi sto der, modige og spente. Enkelte ante fare og gikk for å stille seg i den andre køen. Jeg og fire andre ble stående igjen. Dette skulle vi få med oss. Langt der oppe, klokken 04.30, åpnet døren seg, og morningens første pressende rykk satte panikken i oss. Likevel, vi skulle med. Tre jenter stående mellom to norske menn og en hel haug med Palestinske arbeidere, til tross for advarsler fra lokale. Modige var vi. Helt til noen tok tak i våre bakdeler og kløp til. Da var det ikke så spennende lenger. Fire av oss gikk ut og etterlot en enslig tapper nordmann i presset. Han kom ut på den andre siden to og en halv time senere. På den tiden hadde mange Palestinere blitt sendt tilbake. Og mange kom for sent på jobb. Klokka var 06.30 da vår utsendte kom gjennom checkpoint på andre siden. Da hadde vi gått gjennom fire forskjellige, også vi i turistkøen. Dette er virkeligheten hver dag for de fleste på Vestbredden. Turen gikk hardt utover våre uvante hjerter. Ved frokostbordet senere ble det mye gråting og frigjøring av tanker og følelser. Marte og Marte hadde planlagt dagen godt, for etter en slik morgen var det sterke behov for avslapping og moro. Vi slappet av i et par timer, så Betlehems gamleby og dro senere til Wi’am for å lære “dabke” – den tradisjonelle arabiske folkedansen. For en herlig avslutning på dagen!! Men likevel, følelsene og ansiktene vi så ved muren satt godt fast. Nadia Jounes |